Edvin Eidså til minne

Det er sjelden det skrives minneord om sjakkspillere som verken var storspiller med fine sjakktitler i lommen, eller hedersmenn med lang fartstid i tunge tillitsverv. Her er unntaket til minne om Edvin Eidså, skrevet med ord fra undertegnede og Odd Ristesund, som besøkte ham på Vålerenga bo- og behandlingsenter i går, bare timer før han døde.

Edvin Eidså døde 70 år gammel. Dødsårsaken var akutt nyresvikt, og søsteren Wenche er informert om at gamle kjente i sjakklubben ville få beskjed. Sjakk var utvilsomt en stor del av Eidsås liv, og han vil bli husket.

Odd Ristesund skriver:

For en uke siden ble han innlagt for nyresvikt på sykehus, men utskrevet noen dager senere, da hans tilfelle ikke lot seg kurere ytterligere. Da han også led av diabetes, var hans tilfelle så alvorlig at det ikke var mer en kunne gjøre. Jeg besøkte ham ved 12-tiden i går. Han kjente meg igjen og ba meg sitte ned. Så kom det en serie dype stønn, og etter samråd med personalet fant jeg det best å avslutte besøket. Det ante meg at det var hans dødsralling jeg hørte.

Edvin vokste opp i Kjøllefjord i Finnmark, og flyttet senere til Ålesund, der han ble involvert i både sjakk- og fotballmiljøet. To gjenstander hadde en spesiell plass i hans liv. Den ene var en pokal han hadde vunnet i et sjakk-NM på 60-tallet, den andre var et oransje supporterskjerf påskrevet ÅLESUND.

Han kom til Oslo omkring 1968 ble han medlem i OSS, der han vanket ofte, og ble en del av miljøet. Han hadde taktisk blikk og hurtighet, og kunne være en farlig motstander i lynsjakk. Han hadde også den fine egenskap at han kunne gi opp i tide i en tapt stilling, uten å forbanne seg selv eller motstanderen. Ingen skam å tape mot en spiller av ditt kaliber. fikk jeg ofte høre.

Jeg var ung jente/kvinne og traff ofte Eidså på t-banen fra Stovner. Han ville fyre av ti spørsmål om fotball og sjakk, før han snudde på hælene og gikk videre. Vi traff hverandre på sjakklubben, og jeg spilte gjerne med ham, fordi det var en egenart med spillet til Edvin Eidså enhver ung spiller burde trene på å møte. Jeg oppfattet ham alltid som snill og mild i formen, mens han på sjakkbrettet gikk kompromissløst og brutalt på kongen. Et råd til spillere som møtte ham var å bytte dronning raskt, men det gjorde bare at han fikk trening til å bruke alle de andre i stormløpet som alltid kom så lenge det var liv på brettet.

Odd Ristesund skriver:

En av hans fineste prestasjoner i seriøs langsjakk fant sted i et oslomesterskap. Hans motstander var sterk […] , og nådde senere mesterstatus. Partiet gikk Edvins vei. Det oppsto en komplisert taktisk stilling som var gunstig for Edvin. Som varmesøkende raketter for Edvins brikker mot motstanderens kongestilling og rev den opp., og avsluttet med matt på h6. Det sto femti mann rundt og bivånet dette fyrverkeriet av et angrep. 

Senere når jeg flyttet til Bjølsen og Eidså fikk et botilbud på Louisenberg traff jeg ham ofte på buss 37. Vi snakket om sjakk og fotball, og det var fint å se ham på sjakkbrettet, som utvilsomt betydde mye. Han gikk daglig i OSS før han ble medlem i Stjernen, der han gjorde små comeback i lynsjakkturneringene, gruppe C.

Odd Ristesund skriver:

Edvin hadde humoristisk sans, som kunne ytre seg i fikse ordspill, hvor han gjerne benyttet datidens kjente politikere, som i: «Korvalds korte og Anders Lange.«

Og selvironi: «Det ble ikke til noe av meg.»

Det er feil.

Til minne Edvin Eidså.