Leif Øgaard er 70 år

En legendarisk spiller av GM Leif Øgaard format er selvsagt omtalt her tidligere, og når jeg først ble tipset om at bursdagen hans den 5. januar kom opp visste jeg det var mye å hente på nettet.

I dagene før dagen fikk jeg tips fra fler. Styreleder Gunnar Glendrange sendte elskverdig direkte-link til artikkelen vår når «bursdagsbarnet» fylte 60 år. Portrettet står ikke tilbake for noe, og gir en fin og grundig innføring i et langt og ærerikt medlemskap. Wikipedia om ham hviler i stor grad på et portrett publisert i Norsk Sjakkblad nr 3 2007, sikret for ettertiden online. For ti år siden feire han året med en samleside over sine 64 beste partier under klubbens historie. Radiopartiet han vant mot GM Viktor Kortsjnoj i 1982 er blant disse.

Et annet morsom faktum om denne mannen kom til overflaten i årskavalkaden oss-i-mellom 2017, eller mer presist i kommentaren han la inn dagene etter om den verdensberømte økonomen, GM Kenneth Rogoff. Amerikaneren introduserte en avart av sjakk de kalte bughouse, og det ledet til at Øgaard tok med lagspillet til Norge og døpte det for «Sjokk».

Avsløringen ledet til en ny artikkel i Finansavisen om denne lille dannelsesreisen, skrevet av journalist og senere klubbkollega Jone Frafjord.

Og alt dette fordi Øgaard traff og spilte mot Kenneth Rogoff i 1971.

Det er kanskje ikke rart at en mann med GM Øgaards bakgrunn fra tidlig 60-tallet har hatt en spesiell interesse for klubbens historiesider. Han har lagt ned betydelig innsats for å sikre fortellinger fra en annen tid. Det som skiller vår mann fra de andre historikerne er at Ødgaard selv er en betydelig del av sjakkhistorien i en tidsepoke da han var suveren. Overgang fra eldre spillere som falmet, vi nevner i fleng IM Olav Barda, IM Ragnar Hoen og FM Erling Kristiansen, endte altså i den mer stillferdige og meget effektiv spilleren med blikk for sentrumkontroll. GM Øgaard ble et forbilde før neste generasjon representert med GM Simen Agdestein tok ballen og løp med den.

GM-tittelen og fraværet av en med tittelen på norsk jord var kilde til mye frustrasjon hos de som elsket sjakk. Turneringer som gjorde det mulig å få napp var sjeldne, og en mangelvare for norske spillere. Et tosifret antall stormestere på Island, toppspillere både i Sverige og Danmark gjorde situasjonen verre. Mange følte det i alle fall slik.

Øgaard var bare 16 år da han ble Norgesmester for juniorer i 1968, og siden skulle han vinne Norgesmesterskapet fem ganger (1974, 1975, 1979, 1985 og 1993). Talentet var der.

Tidligere president i NSF, den nå avdøde Arnold Eikrem tok grep og startet på ren viljestyrke hva som skulle bli en lang serie sjakkturneringer på Gausdal Høyfjellshotell. Men i 1979 var Leif Øgaard på vei å trappe ned sjakkarrieren, satse på familieliv og han tok en vanlig jobb innen IT. Likevel var det på Gausdal Øgaard skulle blomstre og ta to GM-napp i 1981 og 1982. Han var godt voksen, og det siste nappet kom året Agdestein ble yngste Norgesmester, og tre år senere landets første GM. Årene som fulgte jaktet fler tittelen, mens løpet syntes å være kjørt for vår familiemann. Den eldre generasjonen på medlemsmøter begynte å nevne Øgaard som stormesteren vi aldri fikk. Spillforståelsen hadde han, og da skal tittelen komme før eller siden. Men sannheten er at sjakktitler aldri er sikkert. Tittelnormer er et sjansespill i rom og tid. Hvert napp krever en overprestasjon, det må skje tre ganger, og du skal ha ett minimum antall tittelmotstandere, partier og oppnå ratingkravet på FIDE-listen.

Årene gikk og lagspiller Øgaard skulle i seriesjakken 2006-2007, over tyve år senere oppleve at alt plutselig klaffet. Resultatene på sjakkbrettet vekket oppsikt og det startet et virvar av aktivitet når lagkaptein FM Ole Chr. Moen forsto at de kommende rundene var kritiske. Bordrekkefølge og hva slags motstandere lagene stilte var en faktor. Innleide spillere fra utlandet kom for å heve snittet til konkurrerende lag og heve spillet på det ene bordet som betydde noe. Begge lagkapteiner sikret at Øgaard skulle få denne siste sjansen til å dra i land det tredje GM-nappet.

Leif Øgaard ble Norges GM nr 9, og tok siste avgjørende napp hele 25 år etter det andre.

Jeg har ikke funnet så mye historier om Øgaard på nettet, som jeg trodde det var. Han er omtalt i historiebøker fra Øystein Brekke, og kanskje dukker den siste strekningen til GM-tittel opp i Atle Grønns neste bokprosjekt der forfatteren tar utgangspunkt i hva han opplevde i klubben på 1980-tallet og utover.

Jeg var så heldig å delta i Leif Øgaards siste sjakk-OL 1984, og husker mannen som alltid var tilstede og betraktet omgivelsene nøye. Han drakk ikke så det ble lagt merke til. Lagde aldri bråk, og behandlet alltid vi som spilte på de første kvinnelandslagene med respekt. Han var godt oppdratt. Jeg var 16 år og superfornøyd over å lure meg inn i hotellbaren klokken 1, der jeg var for ung til å bli servert alkohol. En eplekjekk IM Espen Agdestein utfordret meg i lynsjakk, og senere serverte en småbedugget IM Knut Jøran Helmers pikante skrøner fra voksenlivet. Jeg husker vagt en mildt sjokkert Øgaard med et korrektivt og stillfaren nærvær. Han satt i stolen og våket over alle. Uten å konfrontere der det ikke ville blitt satt pris på, men du visste at vi var i trygge hender.

De siste årene har Leif Øgaard vært å se både i seriesjakk og seniorsjakk. Ingenting er over, nye sjanser allerede i år?

Gratulerer med dagen!

.