Profil: Widar Fossum
En av våre gamle styreledere ble omtalt da han fylte 70 år, uten at vi føler det ble gravd dypt nok i sjelen til en av klubbens grå eminenser. Widar Fossum er utvilsomt en klubbprofil.
Teater og kulturliv har vært Widar Fossums pasjon og interesse, og det er et paradoks med tanke på hvordan han lurer i kulissene med en klar og tydelig vilje å påvirke.
En såkalt grå eminense (fra fransk éminence grise) er en maktperson som holder seg i bakgrunnen, men likevel påvirker utviklingen
De er ikke alltid lett å se, men sporadisk har Widar Fossum dukket opp på scenen og tatt føringen. Øystein Brekke sa om Fossum da han fylte 70 år at han bidro atskillig til sjakklivet i Norge, og bare i perioden han var leder i Norges Sjakkforbund Ungdom (1978-1980) og samtidig visepresident i Norges Sjakkforbund kunne det skrives bok om bidraget. Uten noe som helst kunnskap og bakgrunnsinformasjon er det lett å utlede for de som kjenner begge at her må det til tider ha vært diskusjoner. Mennene har viet mye tid, kjærlighet og energi til norsk sjakk.
Og det var i klubben han gjorde størst innsats. Han aspirerte utvilsomt blant mange til den forsmedelige fjerdeplassen da klubben i år utnevnte tre æresmedlemmer.
Mannen fra Østfold
Privat har Widar Fossum vært gift og skilt. Han hadde ikke kontakt med datteren i oppvekstårene. Kanskje det var derfor han tok godt vare på meg når jeg kom til klubben. Fossum var en veldig god motstander for en aspirerende mesterspiller, for han har kongeteft og spillestyrke som burde ligge på høye tall hvis han spilte sjakkturneringer der de regner rating.
Fossum erkjenner at han har uttalt at han sluttet å spille sjakkturneringer når Norge fikk rating, men påpeker at det er ikke hele sannheten.
Jeg hadde vært med i Landsturneringen i 1961-63 og igjen i 1969 uten at jeg noen gang hadde den store gleden av å spille turneringspartier. Derimot hadde jeg stor glede av å spille lynsjakk. Da Ivar og jeg hadde startet med Elo-rating i Norge, uttalte jeg at jeg dermed ville slutte å spille turneringspartier, for jeg ville jo som formann i Elo-komiteen være inhabil når det gjaldt utregning av mitt eget Elo-tall.
Han minnes hvordan tidligere president i Norges Sjakkforbund Arnold J. Eikrem (1970-1979), som sørget for at forbundet overtok ELO-komiteen fra Oslo og Omegn Sjakkrets, var svært skeptisk til laguttak bygget på rating.
Han var overbevist om at hans skjønn var bedre enn noe ratingtall. Uttakingskomiteer besto først vanligvis av Arnold J. Eikrem, Knut Bøckman og meg – senere av Arnold J. Eikrem, Tom Jenkins og meg.
Navnene fra klubbens fordums tid, og sjakklivet generelt dukker stadig opp i Fossums erindringer. Han sier det selv når spørsmålene kommer at det var fristende å skrive mer om Oddmund Falck-Kiil, Knut Bøckman, Storm Herseth, Jørgen Sauren, Fredrik Storm etc. I stedet må Fossum svare på spørsmålet hvor han lærte sjakk.
Sjakk lærte jeg av min far, og ble medlem av Askim Sjakklubb i 1958. I 1961 var det 6 medlemmer i Askim Sjakklubb som meldte seg inn i Norges Sjakkforbund og deltok i Landsturneringen i Sandefjord.
Akkurat som andre veteraner fra denne epoken løfter han spesielt frem et medlem som gikk under navnet Disch, en spiller Fossum møtte og spilte remis mot i juniorklassen i Sandefjord med navn Petter Henrik Dischington-Hanssen.
Senere har jeg hørt at han aldri het Dischington, og plutselig var navnet: Petter Henrik Lysedal.
Fossum deltok i landsturneringen på Hamar 1962 og i Moss 1963, begge steder var Disch med, og de ble bedre kjent.
I 1962 begynte jeg å arbeide i Oslo, men dagpendlet mellom Askim og Oslo inntil jeg i 1967 bosatte meg fast i Oslo.
Oslo og Omegn Sjakkrets spilte alle sine turneringer i et forsamlingshus i Osterhausgata, og der var Fossum blant de unge mennene som stakk innom. Der var også Disch, og etter hvert ble Fossum også kjent med hans venner, blant annet Tom Jenkins. Begge de to forteller ganske likelydende historier om hvordan de endte som tillitsvalgte.
På forsommeren 1968 traff jeg på Disch, og da fortalte han at jeg var blitt valgt til medlem av Skolesjakkutvalget i Oslo og Omegn Sjakkrets, der han var formann.
Tillitsmannen
Etter å ha blitt tvangsrekruttert til kretsen bestemte Fossum at det var mer aktuelt å bli medlem i en klubb, og han bestemte at det var Oslo Schakselskap.
Noen alternativ klubb var ikke aktuell.
Fossum møtte opp i Bogstadveien 30, der han traff på Knut Bøckman, og fikk et søknadsskjema fra daværende inspektør Arne Krogstad. Skjema krevde underskrift og anbefaling fra to medlemmer, og Fossum sa til Krogstad at vennene trolig kunne gå god for han når de kom.
Han sa da umiddelbart: «Du trenger ikke det, du!» Jeg tenkte umiddelbart at jøss – har jeg så godt omdømme!? Senere oppdaget jeg at alle fikk samme beskjed.
Deretter var veien til et svært aktivt organisasjonsarbeid klar, og Fossum ble trukket inn i kretsen der han blant annet var formann, han var sekretær i forbundet og tillitsvervene ble Fossums liv. Han engasjerte seg parallelt som han jobbet for klubben i Arbeiderpartiet, og ble således en motvekt til den profilerte Høyremannen Knut Bøckman. Fossum tok ledervervet i klubben fra 1987-1990, og fikk blant annet hærens lag i det gamle Sovjetunionen på besøk når vi møtte dem i Europacupen. Han satt også lenge i klubbens sparegris, stiftelsen Heftys Gave (fond). Han er internasjonal dommer (IA).
Det jeg kan om organisasjonsarbeid, har jeg lært av Trygve Waage og av å ha lest Einar Gerhardsen: Tillitsmannen.
Hans gode venn Ivar M. Dahl ble valgt til sekretær i kretsen på betingelse at leder Fossum gjorde alt arbeidet med referater. Imidlertid var Dahl interessert i Elo-systemet, og Fossum fikk kretsen til å oppnevne en Elo-komite i 1971 med Ivar og ham som medlemmer.
Sommeren 1971 ble den første Elo-lista offentliggjort. På høsten vedtok forbundsstyret å oppnevne oss som Norges Sjakkforbunds Elo-komité, med meg som formann.
Slik sikret Fossum at norske sjakkspillere fikk rating, alle bortsett fra Widar Fossum, for han spilte aldri turneringsjakk.
Jeg ville slippe mas om å spille turneringspartier, når jeg kunne glede meg med lynsjakk.
Til arbeidet dro han inn andre venner.
Sensommeren 1972 oppdaget jeg at Per A. Bergersen var nygift og at de hadde flyttet inn i en leilighet rett over gata for meg og min blivende kone. Jeg spurte da om han ville gå inn i Elo-komiteen. […] Vi tre foretok all utregning samlet – med kontrollregning.
Han trakk seg fra ELO-komiteen i 1978, og hoderegning de første årene ble supplert med en regnemaskin, før det hele etterhvert ble overtatt av Øistein Yggeseth, pensjonisten som i disse dager planlegger sluttspurten før alle norsk rating forsvinner og blir erstattet av utregninger på FIDEs kontor i Elista.
Inspektørtiden
Fossum fylte på 1970-tallet jobben som inspektør i klubben. Han og kona bodde i inspektørleiligheten og pusset opp for egne penger. Malerjobben gjorde han syk, og Fossum besøkte derfor klubbens formann Oddmund Falck-Kill med eget legekontor i bydelen Kampen. Der ryddet Falck-Kill skrivebordet og tok frem brett, brikker og sjakkur. Fossum protesterte og sa han var syk, men ble møtt med liten forståelse.
Svaret jeg fikk var: «Jada, jeg ser du har gulsott, og det skal du få penicillin mot, men trekk!»
Etter noen partier som Fossum vant forsøkte han å slippe unna med å vise til at venterommet var fullt.
Da gikk legen bort til døra og åpnet med følgende beskjed: «Dette er dessverre mye alvorligere enn jeg trodde, så det vil ta noe tid!»
Fossum og Falck-Kill spilte kvitt eller dobbelt, og Fossum som ikke både kunne få gratis legetime og vinne penger sikret en fornøyd formann med å tape partiet.
Schibsted utga i 1988 Oslo-Avisen og Fossum tok oppdrag som frilansjournalist da han støtte på David Toska, som sa til de andre i nærheten at han kjente ham, og at Fossum var både en av verdens beste sjakkspillere og en av verdens beste journalister. Fossum er ikke immun mot smiger, men sier om Nokas-raneren.
Løgn falt naturlig for ham allerede da.
Vennene Ivar Dahl og Per A Bergersen har han truffet jevnlig i seniorsjakken. der de dannet Blindern Oldtimers, og Fossum har deltatt mange ganger i EM for seniorlag med dette laget. Han spilte blant annet i Dresden 2010, og laget fikk turneringens Sonderpreis.
Han minnes spesielt partiet i 6te runde mot Veikko Koskinen fra Finland.
Etter hvert følte jeg meg ikke helt vel med stillingen – ja, jeg begynte å tenke på at nå kommer det snart et offer. Plutselig kom offeret, men jeg tenkte: Dette må da være for tidlig, og tok gladelig imot offiseren.
Senere viste det seg at omtrent alle de norske deltakerne i turneringen hadde vært borte og sett på partiet mitt under hvits tenkepause.
Etter at partiet var slutt, fikk jeg høre fra omtrent samtlige: «Så du tapte i dag!» Mitt raske svar var: Jeg vant, selvfølgelig!
Partiet starter der Fossum føler at han står til vinst, men roboten gir fortsatt hvit sjanser med Lh3. Veikko var imidlertid en mann etter Fossums hjerte, også ham en spiller som liker å gå brutalt og direkte til verks. Her gir det vår mann seier.
Etter en rekke suksesser i seniorsjakk traff Fossum vår alltid vittige Ole Chr. Moen som kommenterte begivenheten: «Du kan ikke gi ut boka Mine tapspartier med bare blanke sider!» Om det blir flere sjakkturneringer fremover er tvilsomt, ingen er planlagt.
Per døde sommeren 2012, men Blindern Oldtimers deltok likevel i Dresden 2013, med Bernt Nordby som erstatter. Der hadde jeg negative forhold til det som foregikk på brettet, så jeg bestemte meg for at nå er det slutt med turneringssjakk.
Altså! Widar Fossum er klubbprofilen du må utfordre i lynsjakk.
Gratulerer profilen og nettredaktøren med et veldig fint portrett! Mye interessant og morsomt stoff i denne teksten.