Knut Bøckman - et personlig minne

av Leif Øgaard

Med Knuts bortgang 2. juli har norsk sjakk og klubben lidd et smertelig tap. Jeg har hatt et gleden av å ha kjent denne store OSS- og sjakkentusiasten nærmere 45 år, og særlig de siste 10 årene har jeg hatt kontakt med ham så å si daglig, og vil her oppsummere litt av den kontakten vi har hatt i alle år.

Da jeg entret Oslo Schakselskap rundt 1962, som 10 åring, var det naturligvis ikke lett å finne seg til rette i en klubb med nesten utelukkende voksne mennesker. Men jeg ble godt mottatt av inspektøren, Arne Krogstad. Husker vel helst Sjefen, Jørgen Sauren, og Gunnar Jonsrud, som prøvde å gi meg noen gode sjakklige råd, og Wasteson, som alltid spilte i 4.klasse. Jeg har også et vagt minne om en hyggelig og trivelig mann med navn Knut Bøckman. Jeg gikk ikke så mye der i starten, spilte vel mest bare klubbturneringer, da gjerne mot min favorittmotstander Wasteson som alltid bukket minst en offiser i hvert parti.

Men da jeg la opp ”fotballkarrieren” som 13-14 åring, begynte jeg å gå daglig i klubben.

Bøckman (ja vi var alltid på etternavn i klubben, bortsett fra de Sjefen hadde opphøyd til lamaer, Svein (Johannessen) og Ragnar (Hoen)) ble et veldig sentralt anker i mitt sjakklige liv. På medlemsmøter var det alltid Knut som ledet møtene i egenskap som formann, og med hans talegaver bergtok han ofte forsamlingen med sine beretninger, noe han forøvrig gjort i alle år senere også.

Bøckman var på den tiden politisk redaktør i Morgenbladet. Dette gav ham muligheten å skrive om sjakk. Hver lørdag hadde han derfor på de to midtsidene i avisen, det mest iøynefallende stedet, en gedigen sjakkspalte som savner sidestykke i norsk sjakk både før og etter. Her fikk man vite alt om norsk sjakk og spesielt alt om Oslo Schakselskap. Dette resulterte i at jeg, som en lovende OSS-spiller, fikk mye oppmerksomhet i disse spaltene. Dette var en stor stimulans, og bidro nok til at jeg satset så sterkt på sjakken.

Bøckman var også ofte å se i det daglige klubblivet og var en sterk lynspiller. Dessuten ivret han gjerne for dobbeltsjakk, dvs. et lynparti med to spillere på hver side som gjorde annet hvert trekk. Også Krigssjakk, en avart av sjakk der man spiller blindt, men får opplysninger om slag og sjakk underveis, var han en forkjemper for. Med andre ord var han en stor trivselsfaktor i klubben på alle måter. Muligens kunne han virke litt irriterende på spillere fra andre klubber, men det var bare det at han var så VELDIG stor klubbpatriot i OSS.
Jeg deltok i junior-VM i Stockholm i 1969. Erling Kristiansen og Knut Bøckman delte på å være sekundanter for meg, halve tiden hver. De gav meg moralsk støtte, men fikk ikke bidratt så mye i hengepartiene, for de var enten dønn tap, dønn remis eller dønn vunnet. Derimot husker jeg at Eikrem og Bøckman fikk meg med på nattklubb. Om det gav noen positivt effekt huskes ikke…

Knut skaffet meg på 70-tallet sjakkspalte i Vårt Land og i ukebladet NÅ på den tiden jeg satset maksimalt på sjakk. Min drøm var vel en periode å bli stormester og kunne skrive om sjakk i en av de store riksavisene. Jeg holdt på å si, ingen av de to tingene gikk i oppfylles, men så hadde jeg jo nesten glemt at jeg faktisk ble GM i 2007. Jeg vil gi en god del av æren for det til turneringsgeneralen Arnold J. Eikrem og inspiratoren Knut Bøckman – takk til begge!

Bøckman og jeg hadde en liten konflikt i forbindelse med OSS 100-års jubileums turnering. Dette førte til et lite avbrekk i vårt vennskap, men i ettertid beklaget vi begge dette intermessoet.

I de siste 10-12 årene snakket vi nesten daglig på telefon. Han hjalp meg litt med sjakkspalten i Adresseavisen som jeg overtok i en periode etter Eikrems død, og sjakkspalten i Aftepostens aftennummer som jeg hadde en kort periode. På den andre siden foret jeg han med opplysninger fra Internett til hans sjakkspalte i Aftenposten, og sendte inn spalten hans til Aftenposten på mail etter at jeg hadde skrevet den inn i word på diktat fra ham.

Dessuten hadde vi utallige samtaler om klubben, sjakk, politikk og andre dags aktuelle ting. Hvis han ringte meg og jeg ikke tok telefonen straks, gav han seg ikke så lett. Hans journalistiske pågangsmot førte til at han så ringte til sentralborde på jobben, og hvis dette ikke var nok ringte hjem til meg, og ringte opp 2-3 ganger, for så endelig å få fatt i meg og komme til poenget: Er det noe nytt om Magnus?

Jo, en ekte sjakkentusiast var Knut.
Takk for et langt vennskap – Leif

Se en av hans mange sjakkspalter fra Morgenbladet her: