CUBA – ET STED Å VÆRE …

Vinterværet i Montreal er slett ikke til å spøke med, - Å overleve isnende kuldeperioder, med kalde gufs fra delvis isdekte St. Lawrence River, var i de gode, gamle dager slett ingen selvfølgelighet – i vår tid gir det i alle fall et kraftig incitament til raskest mulig å bestille chartertur til mer sydlige egner…

St. Kitt i Caribien, hvor velkjente Christofer Colombus landet på sin andre Amerikaferd, og hvor min kone og jeg nøt vår “honeymoon” i – 92, fristet selvfølgelig sterkt. Lokkende var også Tenerife, eller ennå bedre, den Fred Olsen dominerte canariske øya La Gomera ( for de mer innvidde også kjent som plystreøya, der vi i mars - 94 tinte opp etter vinterolympiaden på Lillehammer) . Conquestadoren Colombus, skal etter sigende, ha tilbrakt natten sammen med guvernørens frue i et velinnredet tårn - rett før overfarten til St.Kitts. Om dette var årsaken til tårnets noe uperpendikulære posisjon da vi så det, er vel kanskje å strekke fantasien litt for langt…

Etter mye om og men valgte vi en to ukers chartertur til Cuba i regi av Air Canada, som er kjent for å holde god hotellstandard på sine destinasjoner. Vi var, av gode venner, blitt sterkt advart mot å la oss friste av såkalte billigturer, med alle ubehagligheter dette kunne innebære…

Søndag 10. februar befant vi oss på Dorval International Airport for innsjekking og kontroll. Vi var vitne til at en eldre dame fikk konfiskert saks og neglefil, hvilket vi anså som et lettere utslag av terrorhysteri, særlig da i betraktning av at vi underveis ble servert lunch, hvor bestikket til vår forundring , var hamret ut i rustfritt stål!

Men slike bagateller ble fort glemt da vi snart befant oss høyt over Quebecs vinterkledde sletter, avslappet hvilende i Aerbus’ens behagelige seter – med hver vår forfriskning.

Dog, jeg kunne ennå merke at frosten rev og slet i min ikke helt unge skrott. Imidlertid, da det snødekte landskapet under oss litt etter litt ble borte, og de Syd – Carolinske kyster, og ikke minst Florida, overrasket med grønnere fargetoner, var det liksom at man kviknet til…

Og kort tid etter kunne vi høre flykapteinens myndige røst berette at nå hadde vi Miami rett under oss. Og lenger ut, på styrbords side, kunne vi tydelig se Key West avtegne seg mot horisonten.

Floridastredet krysset vi ganske så raskt. Foran oss, langt der nede, avtegnet Cubas nordspiss seg, og mens vi fløy langs den strandhvite østkysten, kunne vi øyne et ganske så flatt og karrig landskap med sparsom rustikk bosetting. Imidlertid, lenger vest - i syningom - så vi antydning til noe som måtte være Castros gamle fjell, og som ikke helt overraskende, - var svakt rødskimret…

Vi følte nå at flyet raskt mistet høyde, og vår utmerkede kaptein foretok en meget “soft landing” på Varadero International Airport, hvor vi registrerte at fly fra Canada og Europa sto oppstilte på rekker og rader. Onkel Sams flyvemaskiner var av kjente grunner, meget sterkt fraværende…

Bagasje og passkontroll gikk greitt, kanskje særlig fordi besøkende fra Canada, i følge spesialavtale med cubanske myndigheter, unngår å få sitt pass påskrevet med cubansk stempel. Dette for å slippe ubehageligheter, i tilfelle “onkel” var blant framtidige reisemål.

Men U.S. dollars må alle ha – om Cuba skal besøkes.

Første prov på dette var da kofferter og reisebager ble overtatt av plassens portører, og meget ekspeditt ble brakt til den ventende bussen like ved. Fordi jeg alltid har hatt sympati for speiderbevegelsens motto “Alltid beredt”, var mine lommer flusst spekket av “små grønne”. Dette etter innstendig råd fra vår “travel agency”, som hadde berettet at tipsing av små og store tjenester, som det meste annet, helst foregikk i dollars, vel å merke amerikanske sådanne!

Lufttemperaturen holdt behagelige 28 gr. C, og været var lettskyet og ellers pent.

En Air Canada guide geleidet oss til en moderne buss med aercondition, og på den ca. 20 minutter lange turen til vårt hotell, fikk vi diverse praktiske opplysninger fra vår kvinnelige guide, som ellers kunne berette at vårt hotell, Melia Varadero, lå på enden av en halvøy, med havutsikt mot øst og mot en fjordarm i vest. Ved ankomsten kunne vi konstatere at den seksetasjes, monumentale hotellbygningen hadde imponerende dimensjoner, perfekt beliggende like ved stranden, omgitt av et vakkert haveanlegg med innlagt svømmebassenger og palmesus…

Uniformerte dørvakter i gammelspanske gallauniformer, godt assistert av serviceminded piccolos a la Kampens Janitsjar, sørget for en stilig og grandios mottagelse.

Etter en smule parlamentering i resepsjonen, lykkedes det oss å få velge et værelse med balkong i øverste etasje, med glimrende utsikt - “ut mot havet”.

Rommet og bad, sto godt i stil med hotellet forøvrig, og ga en fin følelse av luksus…

Vi skyndte oss med å pakke ut, og ellers orientere oss litt. Med tanke på vinterlekene som allerede var i gang, kunne jeg med tilfredshet konstatere at satelitt-tv-en fungerte perfekt, og at CNN, samt Deutsche Welle var tilgjengelig - hvilket ga håp om et trivelig opphold…

Vi skiftet så raskt til mer sommerlige bekledning, og fant veien til lobbyen, hvor turguiden hadde invitert til velkomstdrink og orienteringsmøte.

Hun kunne opplyse at Melia Varadero var et av tre storhoteller som var bygget her i området av et spansk finanskonsern, kalt Melia. Disse hotellene hadde gratis skyttelforbindelse for gjestene 2-4 ganger i timen. Lunch og middagsbonger, som vi ville få utlevert, og som hver hadde en verdi av 20 US$, kunne etter ønske, fritt brukes på alle hotellene. Inntak av mineralvann, vin og øl, eller det som værre var, måtte det betales ekstra for, enten i cash eller i US dollars .

Hun kunne ellers fortelle at hotellet hadde 4 -5 forskjellige restauranter i hovedbygget, alle med musikalsk underholdning av forskjellig slag. Foruten pianobar, bød hotellet også på sprakende floorshows i teaterlokale med barservering,– hver aften med forskjellig program, med rundt 30 artister og musikere av beste merke .

Spesielle badehåndklær, også til bruk på stranden, var inklusive. Drosjeturer i nærområdet betalte man tre dollars + tips for, prisen for lengre turer anbefalte hun å gjøre forhåndsavtale om …

Forøvrig mente hun at Varadero området var å anse som et sikkert sted, kriminalitet var en sjelden foreteelse. Senere, ved besøk i Havana og andre steder, opplevde vi, i likhet med

Oslo, at uniformert politi var lite synlig på gater og streder…

Etter denne orienteringen følte vi at stranden lokket. Men først måtte vi innom en stor kiosk , hvor en mann på ca. 35 år, utleverte badehånduker. Jeg noterte meg at hans engelsk var utmerket, - og dessuten

at like i nærheten på et uten dørs, stort sjakkbrett, var to gjester i full gang med et parti. Ikke nok med det, men innenfor disken, observerte mitt skarpe øye også to sjakkbrett med brikker, samt en russisk sjakk-klokke i hvit plastic, - faktisk av samme type som norske sjakkspillere brukte en gang på sekstitallet…

Etter en rask presentasjon, fikk jeg omgående forståelsen av at her hadde jeg å gjøre med en fullblods sjakkentusiast, som øyeblikkelig lyste opp av begeistring da han forstod at også jeg var besmittet av Caissas’ vidunderlige, små bakterier. Lynsjakk spilte han gjerne, men kunne berette at en “tyskert” (Grabusuttrykk), muligens i et forsøk på å revansjere Stalingrad, i forrige uke hadde banket hans 60 – modell sjakkur “sønder und zusammen”! Jeg kunne berolige ham med at jeg også denne gangen hadde fulgt opp min gamle vane om alltid, på mine reiser, å medbringe fullt sjakkutstyr, inklusive et solid sjakkur!

På stående fot avtalte vi å motes neste dag, etter lunchtider.

Lettere oppløftet over å ha møtt en “broder i ånden”, satte vi kursen mot stranden, men måtte nødvendigvis passere svømmebassenget, hvor store og små koset seg i deilig badevann, til toner fra et fengende, utendørs sambaorkester. På submarinske barkrakker satt badegjestene tett i tett, ikledt badedrakter og nøt sine “long drinks”, og med nøgne albuer, støttende mot noe som jeg omgående døpte for “supebrett”…

Den hvite stranden var meget innbydende, og hadde en utstrekning på ca. 2-300 meter. Grønne bølger, med utspring fra Den Meksikanske Golf, slo dovent inn mot stranden, og inspirerte til øyeblikkelig aksjon. Et par av hotellets solsenger som var utplassert strategisk over hele området - og til fri avbenyttelse, ble omgående plassert delvis i skyggen av en kokospalme, og ikke lenge etter befant vi oss i 27 gr. deilig temperert badevann, omringet av glade, svømmende badegjester - viltert hojende på alle språk! Hvilken kontrast til morgenfrosten i Montreal, og vi følte oss sterkt privilegerte!

Med respekt for tropesolen, ble vårt første solbad av kort varighet, og vi tok en kort spasertur til nordvestenden av beachen, og entret høyden opp til Du Pont-familiens tidligere familiebolig. Vi passerte tett opp til hovedbygningen, som vel må betegnes som et arkitektonisk mesterverk i tre og naturstein, med en stor golfbane tett opptil, hvor suset fra svingende golfkøller lot seg akkompagnere av en tiltagende ettermiddagsbris og lett bølgebrus…

En noe sen lunch ble inntatt på uteterassen i en restaurant like ved sjøkanten. Under måltidet lot vi oss begeistre av cubansk sang og musikk fra en lokal gruppe, som virkelig viste ekte spilleglede, der de vartet opp med kjente evergreens, da helst fra 40 og 50 – tallet.

Etter en noe sen, men behagelig siesta, bekom en iskald Cuba Libre på balkongen oss meget vel.

Vi hadde besluttet å innta vår dinner i hotellets staselige hovedrestaurant, hvor vi etter eget ønske ble vist til seksjonen for ikke røkere, hvor vi forøvrig selv kunne velge bord, som var vakkert dekket på, bl. a. med hvit duk , hvilket jeg fant lovet svært så godt. En ung kelner, som syntes å beherske det engelske språk til fullkommenhet, plasserte en vakker rose på bordet foran min kone og ønsket oss velkommen i meget chevalereske ordelag… Han presenterte vinkartet, og anbefalte oss å bestille drikkevarer før vi bega oss den store middagsbuffeen i vold. (For spesielt interesserte, kan nevnes at spansk vin fikk man fra 20 US$ pr. butelje - og oppover . De franske vinene startet på 25 raske…)

Midt i det store restaurantlokalet befant middagsbuffeen seg strategisk plassert. Innenfor den ovalformede “counteren”, jobbet et veldisiplinert “ kokketeam” , ikledd hvite forkleder og kokkeluer. Etter den enkeltes ønske fikk man her kuttet delikate, glohete skiver av oksestek, svin – eller lammestek. Saftige biter av kanin og cubansk vortesvin fantes også, - ja , til og med IM Bjørn Tiller’s spesielle livrett, helstekte Standard Smågris, med hvite små bust og det hele, - var duftende tilstede, halvt skjult bak en stor bolle med brun saus! Her hadde nok vårt tidligere, men nå så salige medlem Fredrik Storm, sikkert fått hetta…

Etter hvert lærte vi oss at på slutten av denne kulinariske runddansen - til den krigerske lyden av kniv og stål - sto “mannen med kalkunen”! Alltid på samme plass med sin enorme kniv, - og forsynte de innvidde med verdens saftigste kalkunkjød. Vi fant det oftest verdt å reservere litt ekstra plass på tallerkenen med tanke for denne godbiten.

I tillegg til de delikatesser som allerede er nevnt, fantes et utall av andre kjøttretter. Små, lubne “kjøttbullar” syntes jeg representerte “Søta bror” på en aldeles utmerket måte…

Eksotiske fiskeslag som sverdfisk, red snapper, marlin, sprøstekte sardiner etc, var også hjertelig tilstede - fersk og røkt atlanterhavslaks likeså…

Diverse skalldyr, inklusive store, saftige reker, utallige salater og alle de spesialiteter jeg for min del var ganske så ukjent med, - og ikke å forglemme suppene - som jeg av medfødt nøysomhet elegant har hoppet over , - får avslutte min oppramsing…

Vel tilbake til vårt bord, fant vi at både mineralvann og vin var på plass. Etter å ha behørig besnust kelnerens fremstrakte rødvinskork, med påfølgende artistisk bugundersk begurgling, kunne jeg til tonene fra et senorita - dominert tangoorkester, konstatere at så vel den musikalske formen, samt “formene” ellers, virket ganske så appetittfremmende – i mange henseender…

Også dessertbordet var av det overdådige slaget, og med sine mange varianter, styrket det min oppfatning om at restaurantens menystandard trygt kunne sammenlignes med det man finner på de beste norske høyfjellshoteller. Dog tviler jeg sterkt på at vi kan konkurrere når det gjelder det musikalske aspekt - og vennlig service!

I hotellets pianobar ble vi møtt med liflige toner fra et stort flygel, ved en av hotellets to pianister. Repertoaret spente mellom Chopin og Beatles – meget behagelig for øret, ikke minst når man samtidig, med utsyn til hotellets store innebygde karpedam, kunne nyde en oppkvikkende kopp kaffe kombinert med den slett ikke mindre kvikke Carlos I… Vi merket oss at på toppen av flygelet sto et et glass, strategisk, men diskret plassert. Tilhørerne, som var rause med applausen, puttet gjerne en dollarseddel eller flere når de trakk seg tilbake for aftenen, hvilket også vi gjorde. Jeg regnet fort ut at den glade musikanten lett og lekende måtte ha gjort en vanlig gjennomsnittlig månedslønn eller mer, på noen skarve kveldstimer… Senere fikk jeg nærmere utdypet at lykken for en cubaner faktisk er å bli tilknyttet turistnæringen på en eller annen måte, hvor handel, tjenester og tips foregår utelukkende med US dollars!

Frokosten neste morgen hadde alle komponenter man forventer i en skandinavisk eller kontinental frokost. Selv om det er fristende, vil det føre for langt å nevne alle. La meg her bare kun få framheve den nypressede appelsinjuicen, det makeløse – just kommet ut av ovnen - sprøstekte brødet, og den håndskjenkede, kruttsterke kaffen. I tillegg sørget en ung charmør og en meget vakker senorita for høyverdig musikalsk underholdning, på henholdsvis spansk gitar og obo. Litt forunderlig da samtidig å konstatere at jeg der og da, i mangel av min tilvante morgenavis, fant meg fordypet i siste nummer av mitt medbrakte OBOS – blad!

Stranden lokket selvsagt meget sterkt, og snart fant vi oss selv duvende i det uforlignelige grønne, caribiske badevannet. I strandkanten var det et yrende folkeliv av foreldre med barn som var ivrig opptatte med å bygge sandslott, andre sørget for mosjon og den rette kulør, ved kun å spasere i sjøkanten. En pensjonistgruppe bedrev morgengymnastikk til eggende sambatoner, mens andre, mer sedate, lå lett henslengte med en bok og en forfriskning under nærmeste kokospalme. Fra en strandrestaurant, omgitt av skyggende palmer, fikk de dyktige musikantene gamle Tico –Tico til røre på seg, og litt etter fristet en kvinnelig vokalist med Beseme Mucho – og over oss bakte solen… Jeg bemerket til min kone at jeg plutselig fikk følelsen av å være “Close to Paradise” …

…

Da vi vasset tilbake, så vi en stor stim med sardiner som uten frykt og tilsynelatende med stor tillit, langsomt nærme seg oss. Med ett observerte vi to store, grønnaktige, makrellignende fisker, som med viddåpne gap raste rett inn i stimen, som øyeblikkelig klumper seg sammen som en stor klase som nærmest minnet om små, caribiske bananer…

Nå fulgte det ene Stukas - angrepet etter det andre, uten at frekkassene viste noen tegn på å være forsynte. Med mitt innebygde, samaritanske sinnelag sa jeg da til meg selv at “enough is anough”, og med et veritabelt mageplask stupte jeg rett inn i den rosa slagtummelen. Og vips, så forsvant samtlige aktører, unntatt meg, fra valplassen. - Etter at badevannet hadde klarnet noe, var det kun en stakkars enslig sardin med halvt avrevet hode, behagelig hvilende mot min venstre stortå, som minnet om at her hadde nyss en grusom, submarinsk, eller kanskje heller subsardinsk trefning, funnet sted!

Etter lunch grep jeg mitt sjakkur, og hastet ivrig ned til svømmebassenget for å møte min cubanske sjakkvenn. En ung “stand in” berettet at “The Boss” snart ville være tilbake, men med blikket festet på mitt sjakkur, ga han meg en indirekte advarsel, ved straks å berette at min kommende motstander var meget god, og at han stundom faktisk leste bøker om sjakk…

Kort etter ankom min sjakkpartner for de neste 14 dager. Sjakkbrett og brikker ble anrettet på behørig vis på et bord, strategisk plassert, og med parasoll som ga utmerket skygge. Passe langt unna hørtes fjern musikk fra bassengets bar. Jeg fortalte litt om meg selv, og han berettet at han var født her i området, og hadde cubansk mor og russisk far. Han var utdannet geolog ved et universitet i Moskva, hvor han også hadde kommet i kontakt med, og fått opplæring i det edle sjakkspillet. Han beklaget sterkt at det i Varadero verken fantes sjakklubb eller sjakkmiljø, men heldigvis for ham – hendte det rett som det var at det blant hotellgjestene dukket opp gode spillere. Med hans 190 cm over bakken, ble jeg ikke forbauset av å høre at han i studentdagene hadde spilt på Cubas ungdomslandslag i basketball.

Etter denne innledningen, kom vi raskt til saken, og ble enige om å prøve 5 minutters lynsjakk, med den modifikasjon at man kunne gjøre “om igjen” hvis man ikke hadde trykket på klokka ( eller kokka), som enkelte raringer i O.S.S. gjerne uttrykte seg, - en gang i steinalderen…

Måten han stilte opp brikkene på, og brikkeføringen ellers ga meg mistanke om at jeg her hadde å gjøre med en rutinert herremann. Dessuten spilte han meget raskt, slik at da følgende stilling oppsto, med meg som sort, var jeg allerede i slem tidsnød, og av den grunn fryktet at min sjakkdebut på Cuba kanskje ville ende med “verlust”, litt tapt prestisje, og følgelig også at “min ring av selvtillit” derav ville bli sterkt redusert.

I denne prekære situasjonen bestemte jeg meg derfor til, i følgende stilling å sette opp en enkel, men ikke desto mindre, grusom felle. Faktisk en såkalt “United Bluff International”, - eller ennå bedre – en “Sauren-finte”- etter O.S.S.’ legendariske norgesmester. Jeg håpet det beste, og trakk Lf6, etterfulgt av et dypt sukk og med en fortvilet håndbevegelse til mitt hode. Samtidig stirret jeg, i beste Falck – Kiil stil, fortvilet og oppgitt på min ugarderte løper på b7. Dette var selvfølgelig på ingen måte pent gjort av meg, og jeg gjentok det heller ikke. I et glimt husket jeg en historie som Dr. Storm Herseth fortalte meg en gang på sekstitallet.

Som lagkaptein på det norske landslaget i Stockholm, rett etter krigen, observerte han at den legendariske norgesmester og radiolandskampspiller, Einar Håve, som hadde den slemme vanen ofte å komme i tidsnød, tilsynelatende hadde glemt klokken, og følgelig derfor ikke viste tegn til å gjøre sitt 40. trekk . Da der kun var noen små sekunder igjen, og hvor faktisk ett hvert trekk ville vinne, klarte ikke Doktor’n å holde seg passiv lenger, og med sin kraftige røst skrek han ut, i ren desperasjon: “Nu må du trekke, da mann!” Håve formellig hoppet i stolen, kastet et lynraskt blikk på klokken, og trakk så momentant!

Da han litt senere ble konfrontert med at denne hans inngrepen neppe kunne sies å være helt lovlig, repliserte Doktor’n: ” Men Herregud, hva skulle jeg ellers ha gjort!”

Kort fortalt, min cubanske motstander lot seg bløffe og grep raskt og begjærlig den forgiftede løpergutten på b7, og slo så på klokken. Isteden burde han nok brukt litt av sin gode tid, og da sikkert funnet ut at TxSf5 var en nødvendighet. Da jeg øyeblikkelig fulgte opp med det planlagte rutineofferet Sg3+!!, var det hans tur til å ta seg til hodet…

Man behøver jo ikke å være noen Capablanca for å se at etter springeravslaget på g3, følger, med største velbehag, Dh5 med sjakkmatt…

Etter dette noe tvilsomme intermessoet , fulgte han opp med en vinst - etterfulgt av to remiser, før det lykkedes meg å banke reiserusten bort, og avslutte med to posisjonelle arbeids-seire.

Vi snakket litt løst og fast om forholdene på Cuba, dog uten å komme inn på noen politiske aspekter. Jeg bemerket at fra hotellet kunne vi på fastlandsdelen øyne en stor gassflamme som brant dag og natt. På mitt spørsmål, kunne han stolt berette at man her og langs kysten til Havana, hadde funnet både olje og gass, men at utbygging og utvinning foregikk i et heller labert tempo. Dette skyldtes vesentlig av at det gamle, sovjetrussiske oljeutvinningsutstyret nå var meget nedslitt og forfallent.

Etter Sovjetstatens kollaps, hadde ingen vesentlig teknisk fornyelse funnet sted. Amerikansk kapital og ekspertise var av velkjente grunner ikke til å tenke på, men likevel så han litt lysere på situasjonen , etter at både franske og canadiske, så vel som et brasiliansk oljeselskap hadde fått innpass. Dog understreket han sterkt at den amerikanske handelsboikotten var den viktigste årsaken til Cubas generelle vanskeligheter. Eller som han sa, med et tydelig snev av bitterhet:

“ Hva med Canada, om det hadde vært utsatt for 40 års total handelsblokade av Big Brother?”

Han fortalte videre at alle inntekter fra turistindustrien, som forøvrig er i sterk utvikling, gikk med til å dekke importen av billig og sterk forurensende olje, vanligvis fra Venezuela og Mexico. Så langt kunne øyas egen produksjon kun dekke ca. 16% av hva Cuba’s ca. 11 millioner innbyggere trengte, så oljeutvinning og produksjon var av styresmaktene nå gitt høyeste prioritet. Min sjakkmotstander hadde ellers god kjennskap til Norges pionerinnsats i “offshoredrilling”, og ellers om vår framtredende posisjon som oljenasjon i internasjonal sammenheng.

Fra andre pålitelige, såkalte autorative kilder, fikk jeg opplyst følgende: Turistindustrien er Cubas viktigste næringsgren, og innbringer to milliarder US $ pr. år, og vokser årlig 20% – hvilket intet annet land kan vise maken til. Mer enn halvparten av alle turister kommer fra Europa, men Canada topper nasjonsstatistikken… De fleste av alle store hoteller er statsseide, og myndighetene sørger for at konkurranse fra private enten er sterkt kontrollert eller beskattet, eller rett og slett forbudt. “ Mannen i gata” har ikke adgang til disse områdene….

Av jordbruksprodukter er sukkerrør (sugarcane) det viktigste. Av andre vekster spiller tobakk og kaffe en viktig rolle, det samme kan sies om ris og mais, samt citrusfrukter og bananer.

Etter revolusjonen ble husleiene redusert med 50%, og ingen betalte mer i husleie enn 10% av familie – inntektene, hvilket synes å være “fin gammel” norsk sosialdemokratisk politikk! I 1961 kom en lov som gjorde at etter 20 år som leietager, ble man automatisk eier av leiligheten – enkelt og greitt, og kunne godt ha kommet fra Kristine Halvorsen & Co!

Myndighetene har prioritert boligbygging i ikke urbane strøk, og sterkt satset på prefabrikerte hus, samt bevisst lagt vekt på å desentralisere bebyggelsen, hvilket minner om god Senterpartipolitikk! At godt over 50 % av den cubanske befolkning eier egen bolig, og heller ikke betaler formueskatt, burde kanskje få mer enn en god, norsk høyrevelger til å klø seg bak øret, spør du meg…

Størst suksess synes Castro, til tross for mangel på resurser å ha hatt med sin helse- og undervisningspolitikk. I år to tusen rangerte Verdens helseorganisasjon Cuba som nr. 39 av 191, hårfint slått av USA på 37.plass.

Siden 1959 er det bygget hundrevis av hospitaler og polyklinikker, og titusener av sykepleiere og leger har remplassert alle de som dro til USA før og etter revolusjonen. I 1958 var det på Cuba kun ett landsens hospital, - i 1975 hadde antallet steget til 58. I årene mellom 1960 og 1990 hadde mer enn 26000 cubanske leger gjort tjeneste i forskjellige land i Afrika, Asia og Mellom - Amerika. I dag tjenestegjør 1700 av nevnte kategori i 40 land!

Forøvrig er all utdannelse gratis. Det er obligatorisk skolegang inntil 18 år, og alle bruker skoleuniformer. Skoleåret strekker seg fra september til juni.

Pensjonsalderen er 55 år for kvinner, og 60 for menn.

Den vanlige cubaner har neppe råd til å handle på det åpne markedet. De kjøper sterkt subsidierte dagligvarer i såkalte bodegas, til en pris som er 20 ganger lavere enn hva turister ellers betaler, og kan delvis forklare hvordan folk flest kan overleve på månedslønner som ofte ikke er mer enn 10 – 15 US dollar…

De neste dagene nøt vi for det meste badelivets gleder, avbrutt av lange spaserturer langs strendene. Her kunne idyllen plutselig bli avbrutt av buldrende motorer fra 50 år gamle sovjetiske, dobbeldekkede enmotors fly, som med kronisk hostende motor fraktet turister rundt på korte sightseeingturer. Andre ganger ble man forstyrret av kystvaktens moderne helikoptre som regelmessig patruljerte, og kanskje var på utsyn etter cubanere med kurs for Florida… Det hendte også at vi så MIG – jagere suse over oss, i det de forgjeves gjorde spede forsøk på å bryte lydmuren! Litt souvernirshopping i et nærliggende kjøpesenter, hvor kun vi og andre privilegerte turister hadde adgang, tok vi oss tid til. Små avstikkere - for litt lynsjakkdramatikk, ble for meg etter hvert en behagelig vane…

Etter en av disse seansene, fortalte min cubanske motstander at Elian Gonzalez, den lille gutten som skapte avisoverskrifter verden over, levde i beste velgående sammen med faren og den nære familie, i en småby, bare noen kilometer fra hotellet. Han var under strengt oppsyn, da man fryktet kidnapping fra “crazy family members” i Miami!

Vi bestemte oss for en guidet tur til Havana, som ligger ca. tre og en halv times biltur nordvest av Varadero. På en motorvei av bra standard , fulgte vi det lave kyst landskapet med rustikk bosetting, og med hus, som alle hadde TV – antenner, men ellers virket fattigslige, etter våre begreper… Av og til så vi storfe som gresset, men de minnet meg alle litt om Miss Twiggy, så her ville nok det norske dyrevernet vurdert å gripe inn!

Nærmere Havana kjørte vi gjennom små byer som var preget av industrivirksomhet av forskjellig slag, og sterkt forurenset av svart røyk fra høye skorsteiner. Rett som det var, langs strendene, observerte vi klynger av oljepumper, som holdt det gående, døgnet rundt…

Ca. 100 km. fra Havana merket vi oss en svart røyksky som hang over området, og like etter dukket det opp et enormt kraftverk, som etter hva vi fikk opplyst, sørget for elektrisk kraft til hovedstaden og til - liggende distrikter.

Vi ankom Havana ca. kl. 11 og befant oss plutselig i Old Havana, som har en helt unik samling av spansk bebyggelse fra 16 – hundretallet. Området er under kontinuerlig restaurering, sterkt støttet av UNESCO.

Jeg vil ellers, nærmest stikkords form, bare kort nevne San Fransisco Square, og et gammelt spansk herskapshus med have, besøk i City Museum, som hadde et gedigent utvalg av gammel spansk billedkunst og skulpturer. Vi beså hotellet hvor Ernest Hemingway bodde i fem år, og hvor han skrev bl.a. “Klokkene ringer for deg”. Vi passerte også et torv hvor man omsatte kun brukte bøker, før vi, etter bønn fra spesielle venner i Norge og Canada, sikret oss den forønskede ladning av ekte, cubanske lungetorpedør!

Turen gikk så til en enorm markedsplass for suvernirer av alle slag, hvoretter det var tid for en velfortjent restaurantlunch , også her til toner fra fyrige musikanter, som underholdt med cubanske rytmer som forøvrig er sterkt influert av såvel spansk som afrikansk musikk. (De spanske concquestadorer innførte godt og vel 800 000 afrikanere, formål slavearbeide!)

Vårt neste besøksmål var et imponerende stort fort, som spanjolene hadde bygget, og som ingen fiende klarte å erobre. Utsikten over Havanna og deler av havnen, var imponerende, og tusener av mennesker hadde i det skjønne været nyttet høve til ikke bare å besøke dette vakre området, men også, liksom vi, å avlegge Che Guevera-museet en visitt. Museet ble dog litt av en skuffelse. Bortsett fra en ganske stor fotomontasje, som beskrev folkeheltens levnetsforløp, så vi ikke stort mer enn noen sovjetrussiske carabiner og et radio-telefonisett, samt Che’s personlige ryggsekk, alt behørig plassert under tykt glass…

Ferden gikk så videre langs Havanas strandpromenade (The Sea Wall), hvor skyskraperne dannet en imponerende “skyline”.

Og jeg tenkte med meg selv at det måtte være dette Hemingway så, når han fra sine fisketurer i havet utenfor, berettet om “lysene fra Havanna”…

Vi gjorde en kort stopp ved universitetet hvor Fidel Castro hadde fullført sine jusstudier, hvoretter vi besøkte den mektige parlamentsbygningen. Vi fotgikk de hundre trappetrinnene opp til hovedinngangen, hvorfra vi hadde glimrende utsikt til den seksfeldts boulevarden, hvor en eksosrykende bilparade av

amerikanske Dollarglis, Ladaer og Moskovitz’er fant sted. Fra noen 4 – 5 etasjers gamle leiegårder på andre siden, rett i mot oss, hang fra klessnorer undertøy i assortert utvalg, noen kulørte sommerkjoler som heftig og begeistret - og til dels friskt, blafret i vinden…

Så var turen kommet til Revolusjonsplassen, en stor torgallmenning som er omkranset av forskjellige regjeringsbygninger, deriblant bygningen hvor Castro hver dag er å finne. På plassen kunne man også se det 138 meter høye monumentet av den cubanske nasjonalhelten Jose Marti. I fronten av monumentet, helst på store høytidsdager, framfører Castro gjerne sine taler…

Jeg knipset et par raske fotos, og var særlig fornøyd med ett, som viser arbeidere på vei hjem, sittende på trebenker eller stående på planet til en lastebil. Den kollektive transportsektor var dårlig utbygget, og det ble fortalt at dette, samt bruken av sykler som det var stor mangel på, - var en vanlig transportform for proletariatet…

Det tok nå så smått til å skumre, og vi passerte gjennom et område med velrestaurerte bygninger fra 1800 tallet som var forbeholdt ambassadepersonell og andre bedrestilte, - kanskje fra “sekretariatet” ? Vår guide fortalte at den store Capablanca også hadde residert i dette strøket…

Vi ankom nå omsider et femstjerners hotell, hvor vi før middag kunne disponere et værelse en time – for dusjing og skifting til aftenantrekk.

Som aperitiff før middag, lot jeg meg friste til en Mojito, en av Hemingway’s favorittdrinker, som viste seg å virke overordenlig forfriskende – både på kropp og sjæl!

Etter den utmerkede middagen kjørte vår rutinerte sjåfør oss til den nordlige utkanten av Havana, hvor vi i god tid ankom vårt bestemmesested, Club Tropicana, som er Cubas mest berømte nattklubb. Stjerner som Maurice Chevalier og Nat King Cole har opptrådd her. Vi ankom etablissementet i god tid, og vår guide, som hadde sett showet mer enn 100 ganger, geleidet vårt lille reiseselskap på åtte personer til to bord, ganske nært og velplassert i forhold til den store scenen – under oss! Raske kelnere sørget for de nødvendige forfriskninger, og etter hvert kunne vi faktisk føle forventningens “rullende fonn” spre seg blant det store, internasjonale publikumet…. Og presis kl.2200, og i beste Carmen Miranda-stil, startet det fargesprakende showet, akkompagnert av eggende rytmer fra flere orkestre. I halvannen time, non stop, fulgte nå det ene storslagne tablå etter det andre, inklusive tryllekunstnere og trapesartister, og selvfølgelig med rumba - og sambasvingende, unge dansepiger i stort antall. Rett som det var, på utstikkende “gangbrør”, og til forførende danserytmer, avla de bordene våre et besøk, og deres viftende skjørter hadde, i denne lumre aftenen, en yderst behagelig og svakt avkjølende effekt…

Ved midnattstider befant vi oss halvt svimeslåtte på tilbakevei til Varadero. De fleste var enige om at showet var vel verdt snuteprisen på 50 US $ …

Etter frokost neste dag , kom vi i kontakt med et hyggelig ektepar fra Vancouver, omtrent på vår egen alder. De var involvert i en humanitær organisasjon som bl.a. fremmet samarbeidet mellom Canada og Cuba. Fruen, som tidligere hadde håndhilst på Fidel personlig, viste oss en engelsk oversettelse av en artikkel fra Cubas største avis. Artikkelen omtalte en stor, internasjonal bokmesse som nylig var arrangert i Havana, og hvor Thor Heyerdahl med sin unge frue, var spesielt invitert. Heyerdahl ble beskrevet som en av verdens mest berømte oppdagelsesreisende, og dessuten som en av vår samtids største humanister. Det ble også understreket at han i mange år hadde vært en nær personlig beundrer og venn av Fidel Castro.

I lunchrestauranten traff vi en håndfull nordmenn som hadde kommet med direktefly fra Norge. Blant dem en familie fra Kragerø, en fra Bodø og et ektepar fra Steigen. Det ble forøvrig stor jubel da jeg kunne berette om nok en olympisk gullmedalje, denne gang i curling for herrer I finalespill mot ingen ringere enn Canada! Svensker og dansker glimret ellers med sitt fravær.

Etter nok en herlig dag på stranden, med etterfølgende sjakklig slagtummel ved svømmebassenget, og aftendrink på balkongen, bestemte vi oss for terrassedinner på en nærliggende restaurant, hvor kveldsbrisen til en avveksling var vennlig fraværende. Middagen og den gode vin bekom oss meget vel, og humøret var for oppadgående. Og da ikke minst grunnet fem musikere av sjelden dyktighet, som underholdt med sang og musikk, gående fra bord til bord. Særlig syntes vi saksofonisten utmerket seg. Hans stil minte om en av mine fordums favoritter, den geniale Earl Bostic, en amerikansk jazzsaksofonist fra det glade femtitallet. Etter hvert som de kom nærmere, sløste jeg mer og mer med aplaussen. De tok snart, ikke helt overraskende, oppstilling rundt vårt bord, og ga til beste det ene glansnummer etter det andre. Den åpenbart meget begavede saksofonisten, overrasket i likhet med Fanitullen med “et spill som dugde”, og syntes å befinne seg i en slags høyere, musikalsk sfære. I svakt knestående posisjon, og på typisk Bostic-maner, avsluttet han med gode, gamle “Flamingo”, og da var det flere enn jeg som klappet. Ja, ikke bare klappet - men i beste Krutsjovstil grep jeg i en slags begeistringsrus min venstre sko, og klasket den gjentatte ganger i bordet, - til min kones store forskrekkelse! Denne fra min side så spontane og overraskende reaksjon, skapte stor munterhet blant så vel gjester som musikere, - og de for deres del, kvitterte med smil og latter – samtidig som de klappet for meg og tydelig viste at de satte pris på min lille spøkefulle improvisasjon! Etterpå grep jeg spesielt dypt i mine lommer, og overrakte dem en neve “grønt”, som et synlig bevis på min beundring og takknemlighet, – og da vi senere møttes, hilste de oss gjerne med et vennlig “Amigos”!

I tiden som fulgte lot vi oss noen ganger underholde med forskjellige “floorshows” , hver aften med et nytt program, og med minst 30 artister av høyeste klasse i aksjon. Det ble oss fortalt at en av de beste danserne var utdannet hudlege, en posisjon han ikke hadde råd til å beholde…

Stor kreativitet utviste også de unge jentene som ordnet rommene våre. Hver dag overrasket de med at de på våre senger, presenterte vakre skulpturer, artistiskt utformet med våre badehåndklær som materiale.

Deres utmerkede engelsk tydet ellers på at de hadde høyere utdannelse, og dette syntes for meg å være nok et eksempel på resurs - sløsing innen “systemet”.

Forøvrig avsluttet vi vårt Slaraffenlandske opphold med en dagstur til den caribiske siden av øya (som jeg innser vil føre for langt å berette om her), samt fortsatt å nyte badelivets gleder - kombinert med enkelte kulinariske utskeielser. Mine daglige sjakktreff tok jeg som en uventet feriebonus. Dog opparbeidet jeg, til tross mine grå hår, en god pluss-score mot min yngre motstander – til merkbar forundring for hans mange lokale beundrere. Avslutningsvis utfordret jeg ham til en tre-minutters blitzmatch, hvor jeg fikk demonstrert min evne til raske taktomslag, og som jeg til hans forbauselse vant 4 –1. Han ble etter denne hurtigmassasjen litt lettere“betutta”, men jeg trøstet ham med, (som vanlig i all beskjedenhet) å fortelle at jeg allerede i 1958 hadde vunnet det nordnorske mesterskap i lynsjakk…

Da satte han i en spontan skoggerlatter og utbrøt: “Oh, my God, I was’nt even born then!” Jeg lovte å sende ham noen canadiske og engelske sjakktidskrifter, og vi skiltes i den beste forståelse…

Nå er ikke dette første gang jeg spiller sjakk i sydlige egner og vil til avslutning sitere VG’s sjakkredaktør, Steinar Lindblom, fra hans sjakksspalte, i juni 1983:

RAPPORT FRA BANANA BAR

Spalten har fått hilsen fra Rhodos City. Den tidligere elitespiller Willy L. Olsen, som i dag er mindre turneringsaktiv, ble innviklet i oppgjør med selvsikre grekere på et sjakkbrett i Banana Bar under opphold på på Rhodos. Willy L. Olsen er kjent for at han ofte forferder sin motstander med originale og uventede kombinatoriske ideer på brettet. Hans avanserte offerstil er vel kjent i Oslo Schakselskap. Stemningsrapporten fra Banana Bar er så presist tegnet at jeg bruker hans rapport i direkte sitat:

“Under et av spillene, hvor den lokale champion var i ferd med å nedlegge et av sine faste ofre, dristet jeg meg til et par små, forsiktige kommentarer, som han hadde noe vondt for å svelge. Han utfordret meg omgående til dyst, og hans tilhengere flokket seg rundt bordet. Jeg trakk svart, og partiet utviklet seg i Cicilianske baner, hvor hvit rokerte langt og forsøkte seg med bondestorm mot sorts kongefløy. Jeg stagget ham litt med et kvalitetsoffer på c3. Løperparet, og en noe utsatt hvit kongestilling, gjorde at jeg hadde god tro på en fortsatt fin dag.

Publikum samlet seg etter hvert i anseelige mengder, og kom med høylytte kommentarer, som forøvrig lød noe gresk for meg.

Hvit: Local Champion Svart: . Willy L. Olsen

Men jeg merket et optimistisk tonefall fra enkelte, da min motstander med et kraftig smell utførte

1.g6?

Trekket truer jo med å åpne alle sluser mot den hvite kongestillingen. Nå er det nok flere rundt det blå Middelhavet som ennå ikke har hørt om mine såkalte “rutineofre”, så da jeg uendelig forsiktig skjøv

1.- , Dg4+!!,

var det opptil flere som fikk drinkene i vrangstrupen.

Min greske motstander så vantro på brettet, hvitnet til under barten, og tok seg en real dobbeltslurk, før han rakte fram en skjelvende hånd som tegn på resignasjon. Han hadde skuet varianten:

2. Tx g4 Lf3+

3. Txf3 Te1 sjakk matt!

Moral: Nordmenn lar seg ikke sånn uten videre banke opp på Banana Bar!”

Spalten takker Willy L. Olsen for reiseskildringen og for å ha latt spaltens lesere få del i den ovenstående praktkombinasjonen. Det er ikke ofte man ser slike perler, selv på høyt mesternivå!

Etter disse vakre ordene sier jeg – uten blussel, takk for denne gangen!

Med vennlig hilsen,

Willy