DEILIG Å
VÆRE NORSK I CANADA
Sterkt krydret rapport fra vår mann i Montreal, Willy L. Olsen. Jeg har alltid vært av den formening at om
min ringe person en dag skulle dukke opp i et kryssord, da måtte toppen være
nådd! Så derfor takk til “OSS i mellom” som i siste nummer oppfylte min store drøm! (a7 – e7, vår mann i
Montreal.) Også all honnør til
redaktøren, Knut Bøckman og hans dyktige stab som på en utmerket måte har
gjenoppvekket klubbavisen. Beretningen om Gausels GM – bragd, Ofstads
fremragende prestasjon i Senior – VM
samt vår talentfulle Junior
L.E. Johannessens glimrende VM – innsats, bekrefter at OSS er i
stadig fremmarsj – på bred front! “Herover”
prøver jeg å følge opp på beste måte og startet følgelig i den
tradisjonelle romjulsturneringen (Santa Claus Open 1995) som fant sted på Crown Plaza Hotel , Montreal. De fleste av Quebec’s elitespillere deltok,
der i blant IM A. Lesiege og IM J.
Herberth. I første runde gikk jeg ned med brask og
bram mot turneringsvinneren, Oleg Linskij, en russisk immigrant som oppnådde
den perfekte score av 5 pøng på like mange runder. I den andre runden møtte jeg en tyskættet
spiller med det truende navnet Luger.
Dog , med fortid som bl.a. gammel isbjørnjeger, lot jeg meg ikke
imponere, “trakk” hurtigst – med etterfølgende “brakseier” til undertegnede. Etter vinst mot Marc Moisan – Plante (2160), samt
remis mot to solide mesterspillere (exsperts som de benevnes her), var jeg
godt fornøyd med årets julefeiring… Forøvrig er min erfaring at under et
sjakkparti tenker en ikke bare varianter, taktikk og strategi – nei, tankene
har lett for å fly sine egne spesielle veier, - mitt parti mot den canadiske
juniormester av året , kan stå som et eksempel på det… Her følger partiet, med kommentarer
etter “hopp og sprett - metoden”. Hvit: Willy L. Olsen Sort: Marc Moisan – Plante 1.d4, d5 2. c4, Sc6 Trekket er så vidt jeg vet, godkjent teori,
men på meg virker det rett og slett ufyselig! I OSS,s klubbmesterskap for 1985, hvor jeg lykkedes snyte en rekke kjente kunstnere
på konfekten ved å erobre en flatterende andreplass, - et halvtpøng etter
Ulrichsen, – spilte Einar Gausel
dette mot meg. Selv om han allerede
da ble regnet som ganske “grusefull”, oppnådde han kun remis. Den
gangen (som nå) kjente jeg ikke teorien på dette trekket, men som gammel
ringrev synes jeg man bør kunne vederlegge slikt ved brettet! 3. cxd5
“En fiende mindre”, ett av tidligere norgesmester Jørgen Saurens, (populært kalt “Sjefen”), yndlingsuttrykk… 3 …, Dxd5 4. Sf3, e5
5. Sc3, Lb4
6. dxe5 Ett for meg atypisk trekk, men her hadde jeg
mine gode grunner. Sorts Dame er
truet, og her mintes jeg Sjefens
enkle råd at “ om ditt trekk innebærer en trusel, er det som oftest godt!”
Sjefen som med rette var fryktet som en fantasirik og farlig angreps-spiller,
kokketerte ofte med at han var både norsk - og nordisk mester ( sistnevnte
titel i 1. klasse, men akkurat det presiserte han aldri!) uten noen gang å ha åpnet en
sjakkbok. Og med henblikk på de yngre
som leste teori, kunne han på sin
lett ironiske måte tilføye: “ Mitt spill er ikke puggverk!” Dagens computeravhengighet ville han nok
ikke hatt mye til overs for… 6. -Dxd1 Et sjakkparti inneholder som kjent ofte en rekke psykologiske momenter –
så også her. På forhånd antok jeg at med sin høyere rating, ville
nok min unge motstander spille hardt på gevinst. Jeg syntes også å observere at just hjemkommet fra junior -
v.m. i Tyskland, struttet han av selvtillit! Ved å lokke fram dronningavbytte
– som riktignok kostet meg rokaden,
håpet jeg på at det å framtvinge
gevinst, kunne bli ham en litt for stor oppgave. På dette stadium av partiet, mintes jeg også Dr.Storm Herseth’s ord om at “disse yngre
har jo ikke begrep om sluttspill!”
(Kanskje burde han ha tatt med midtspill i samme slengen!) 7.
Kxd1 Lg4 8.Lf4 “Man er jo forsvarsvennlig”, ville overlærer Strandenæs her ha sagt, på
sitt sobre og meget velpleiede riksmål.
På femti og sekstitallet kunne man
på søndag formiddager regne med å finne forannevnte herre, samt Holm
og Høye, ivrige opptatt i vennskapelige kaffepartier. Tonen blant dem var
kultivert og gemyttlig. Innsatsen var 50 øre, men her gjaldt det mest
prestisjen. “Sjefen”, den alltid tilstedeværende, kunne
da på sin småertende måte la sin myndige røst lyde omtrent som så: “Si meg ,
Herr Strandenæs, får de nø “margarin” på din gode venn Høye i dag?” Hvortil Strandenæs, særlig om han lå nø under, lettere irritert
kunne svare: ”Tør jeg, herr Sauren, på det mest instendige be om å bli spart
for flere av Deres infantile impertinenter, takk!” En mystisk person, - “Mannen med
bikkja”, svevde også i bakgrunnen, -
men det får bli en annen skål… Høye og Holm hadde ellers sin faste plass
nærmest hovedinngangen i “det ytre rom”.
En søndag, i påvente av at et passe blitzoffer skulle dukke opp, var
jeg en takknemlig tilskuer til en batalje mellom de to kombattantene, som
Høye gikk seirende ut av. Rent
spontant, og “on the spot”, ga jeg til beste følgende lille
åndsverk: Da Høye og Holm gikk holmgang, gikk Høye Holm - en høy gang! Høye forsikret meg omgående at han betraktet dette mitt lille kvad som
et stykke meget høyverdig pøsi, - og med min inngrodde respekt for de eldre,
så jeg ingen grunn til å protestere! 8. -
, 0 – 0 – 0 Virker
“fruktinngydende”, men …
9.Sd2 Gir
hvit et lite pusterom, og muliggjør en hvit opprulling av sentrum -
eller “ sentrup” som min gamle
venn, tidligere Oslomester Thorbjørn
Gravseth (“Grabus”) brukte å si. Heller ikke avslag på c3 fant jeg grunn til å frykte, selv om løperparet “gjennom de mange år” (Sjefen- citat) har vært meg til megen glede! 9.
- , Sge7 10. f3
Le6 (Tilbake,
My Lord!) 11. e4,
Sentrum erobres! 11. - ,
Sg6 12. Le3 Prisgir merbonden, men unngår forviklingene
etter 12. Lg5!? (Jeg skulle jo bare
ha remis!) Her var det at jeg på forunderlig vis syntes å
høre Sjefens sonore røst: “Hva man har i overflod , kan man alltid gi
tilbake!” ( En gang han var i
særdeles godt lune, tilbød han meg å
arve navnet hans, hvilket jeg tok som et stort kompliment…) 12. Sgxe5
13. Kc2 Utvikling for en hver pris, selv om det her
kostet meg løperparet. 13. - Sd4+ 14. Lxd4
Txd4 15. a3 Le7 16. Td1 Bonderovet på a7 med Sb5, syntes meg nø risikabelt “uvisst av hvilken burgunder”. Her rant det meg i hu at på syttitallet
mottok klubben en utmeldelse fra et nø sensitivt medlem som hevdet at han
hadde gått trett av dette evindelige “burgunderpratet”. Omtrent samtidig kom der også en
utmeldelse fra et annet medlem som visst nok ikke var fornøyd med farven og
mønsteret på klubbens gardiner…
Akk ja, - styrene hadde litt å
stri med, også på den tiden! 16. - , Thd8 17. Le2 c6 18. Sb3
Txd1 19. Txd1 Txd1 20. Sxd1
Dermed røk sjansen til å praktisere hva
Doktor’n så treffende kalte for“tårnspill”.
Personlig minnes jeg Doktor’n best fra våre utallige lynmatcher på 50
– 60 og 70 – tallet! Med hvit, tillot han meg alltid å spille Albins motgambitt. Her fikk jeg utfoldet min ville angrepslyst, dog ofte med “vekslende
helium”, da Doktoren til fulle virkelig var en av dem som
behersket den edle forsvarskunst!
Våre seanser trakk gjerne et stort publikum, om enn ikke i “7 høyder”, som han en gang skal ha
opplevet i Stockholm, visst nok under
hans remisparti mot den legendariske Samuel Reshevsky! Hans underfundige responser på
bakspillernes mer eller mindre vittige kommentarer, fikk ofte latteren til å
runge i O.S.S. lokaler! Svein Johannessen var en mester til å få Doktor’n på
glid, - i så måte! Doktor’n analyseiver var viden kjent. Han kunne bruke uker på å
analysere et interessant sluttspill. Jeg minnes doktor Herseth som en ekte hedersmann, og vi hadde et utmerket
vennskap, til tross for at jeg ved flere anledninger utviste sterk sympati
for en viss Herr Gerhardsen! Men så var det dette partiet da… 20, - Kc7 21. Sd4 Lc8 22.f4
Sg4 23. h3 Sf6 24.Lf3
a6 25.Sc3 c5
26. Sf5 trakk jeg
og tilbød pent og respektfullt remis, men realisme er som kjent ikke
de yngres sterkeste side, så han avslo og trakk: 26: - Lx f5 og hvit har en sunn bondeovervekt på
kongefløyen! Dessuten anså jeg hans
nei til mitt remistilbud som litt av en fornærmelse, så jeg ga omgående kroppen min beskjed om litt ekstra
tilførsel av adrenalin! 27. exf5 Kc8 Den unge manns vinstambisjoner tvinger ham
nå til rettrett! Hvit truet jo med Sd5 og forsert springeravbytte, og
med ulikefargede løpere ville stillingen selvfølgelig være død remis… 28. Kd3 Sd7
29. b3 Objektivt et svakt trekk og neppe
stillingens krav, men det viste seg ettehvert å bli meget godt i den forstand at min motstander, som den gang hadde en lynrating på 2222,
gikk rett i tenkeboksen. Da han omsider kom ut igjen med 29. -
, c4+ var det kun
3 minutter igjen på hans klokke. 30. bxc4
Lxa3 31. Sd5
Her våknet omsider mitt gamle jaktinstinkt,
og respekten for min motstanders bravader
var plutselig dalende, og for å styrke kampmoralen, fant jeg det
formålstjenlig å rekapitulere nøn av mine egne meritter. -
Hadde ikke jeg til eksempel
blitt nordnorsk lynsjakkmester i Mo i Rana
pinsen1958, samt norsk elitespiller, - eller enda bedre, - overlevet elleville treminutters
lynmatcher, bl.a. med den ekvilibristsik
begavede, superraske gitarist, Rolf Båstad?
Jeg kom også på mitt gamle slogan: “Frukt kjente han kun av navn –
(thi han var langt nordfra!)” Dette
siste gjorde nok utslaget, og med fornyet selvtillit kastet jeg meg inn i
sluttkampen! 31. - , Ld6 32. g4 Sc5+
33. Kc2 Kd7 34. h4!
Plutselig syntes jeg tydelig å kunne høre
Sjefen hjalle ut sitt gamle kamprop: ” Fremover bar det, meter for
meter!” Fjernt fornemmet jeg også
gamle Edbergs buldrende røst som rent profetisk blandet seg inn: “Vil du ikke
ha remmi’ så skal du tapa – og så kan du stå der og gapa!” 34. - , h6 35. g5 Kc8 Her tenkte jeg oppmuntrende: “Nå er det ikke
bare biffen som er mør!” Med følelsen
av riktig å ha fått “blod på tandemen”, og i min motstanders forrykende tids
–nød, - avfyrte jeg lynraskt og lett foroverbøyd, og etter sigende i
hoftehøyde – følgende kontante miniserie:
36. f6! Lf8 37.Se7+ Lxe7 Etter f.eks.Kd8, vinner, som man lett vil se, Sf5! 38. fxg7! Som skutt ut av en kanin avgjør nå den virile
dobbeltbonden partiet! Her skiftet jeg omgående magasin i
kulepennen, trykket juniors framstrakte hånd, og noterte 1 – 0. |
