OSS i mellom

Morten Lilleøren sier:

Sylvia Johnsen har skrevet en velvillig og til dels opplysende kommentar om digitaliseringsprosjektet. Dessverre er det noe hun har misforstått, dels noe hun ikke er oppmerksom på.
For det første er digitaliseringsprosjektet en digitalisering av tidsskrifter, inklusive programmer og jubileumshefter, dvs. det er litteraturen som gjøres tilgjengelig. Det er da ikke OSS sin historie som på dette vis er blitt gjort tilgjengelig, det er kun klubbavisene. Linken til slike publikasjoner fra OSS er da også i sin skjønneste orden.
At SJ så har gått inn på en link som (med tider og stunder) skal handle om klubben OSS og dens historie blir da et lite bomskudd. Denne linken er til noe annet, og er altså ikke en «feil». Om det er hennes siktemål å kommentere nettsida til Sjakkhistorisk Forum, er kommentaren relevant. Men ikke dersom hensikten var i kommentere at en haug tidsskrifter nå er digitalisert og lagt ut på nettet. Jeg la meg altså ikke «nesten flat», jeg gjorde henne oppmerksom på at jeg ikke er webmaster, og at jeg derfor ikke kan forklare hvorfor denne linken er tom. Og den har ingenting med digitaliseringene å gjøre. Sylvias kommentar er derfor skivebom.
Hun burde dessuten ha gjort noen flere undersøkelser før hun skrev: «Han mangler noen utgaver vi har publisert fra de siste 20 årene…» For det første burde hun spurt Leif Øgaard eller andre som har redigert OSS historiesider før hun skilte mellom meg og dette «vi»: Om hun hadde gjort det, ville hun funnet ut at jeg har deltatt i dette arbeidet, og skannet mange utgaver av «OSS i mellom» som allerede er lagt ut på OSS sine sider. Grunnen til at det først har kommet på OSS sine sider, og så i etterkant på sidene til Sjakkhistorisk Forum, er at vi i Sjakkhistorisk Forum i utgangspunktet syns det er greit at vi holder oss noe i bakgrunnen, og at klubbavisene først blir gjort tilgjengelig på klubbenes egne sider. Det er vanligvis ikke noe å gjøre noe nummer av, og det har skjedd i flere tilfeller. I dette tilfellet må jeg dog si fra: Så vidt jeg veit, har ikke Sylvia skannet noen av disse sidene. Det har jeg. I dette tilfellet er altså jeg en del av dette «vi», mens hun ikke er det.
Dessuten er det ikke korrekt at det mangler noe: Utgavene som er laget de seinere årene er slik jeg har forstått kun digitale utgaver. De er ikke tatt med i digitaliseringsprosjektet fordi det har vært begrenset til kun å ta med materiale som da det opprinnelig ble publisert forelå i papirutgave.
Ellers kan jeg nevne at jeg har tre – ikke to – sjakkspillende sønner, og at Bjarkes omtalte «skanner» ikke var noe som fikk plass på kjøkkenbordet: Kjøkkenbordet ble fjernet slik at en diger kontorkopimaskin kom på plass. Det er slike privilegier en kan unne seg når man (er mann?! og :o) bor alene. Noe som da har medført at mye av jobben har blitt gjort :o)
For å redusere mulighetene for flere misforståelser og liknende – her er noen hovedtrekk i arbeidet: Jeg hadde i eget eie en passe samling sjakktidsskrifter, dels pga. mange år i sjakklivet, dels fordi den i sin tid har blitt supplert fra Brekkes samling av dubletter og forbundets lagre. Men det var langt fra nok, og jeg har flere ganger vært henvist til Nasjonalbibliotekets magasiner. Og der manglet og mangler også en del. Fra studier på andre fagfelt har jeg innsett hvor tidsbesparende det er om primærkildene er tilgjengelige på internett. De er lettere å finne, det er mindre reisetid og mye enklere å arbeide med materialet om det fins i slik form.
Jeg sleit med andre ord med at kildene var så utilgjengelige, og innså at dette var utilfredsstillende, ikke bare for meg, men for alle (utenom Brekke) som ikke har hatt tilgang til disse kildene.
Inspirasjonen kom fra flere steder. Jeg vil særlig nevne sidene «Heimskringla.no», et privat initiativ som har gjort svært mye av det norrøne materialet tilgjengelig for de av oss som er interessert i nordisk middelalder. Jeg tror jeg har spart månedsvis av reising og leiting i hyller på grunn av disse sidene.
Jeg har i noen år nå gått med denne ideen, men det var først da Aage Mella dukket opp med sin samling (bl.a. «OSS i mellom» fra 1960-tallet :o) at det ble fortgang i det. Blant materialet var (også) en nesten komplett samling av Postsjakk. Da jeg så ikke lenge etter fikk en liknende samling med Postsjakk av Bernt Nordby – som gjorde at jeg manglet bare noen få nummer – innså jeg at jeg kunne begynne å realisere ideen. Første forsøk innebar at jeg prøvde å få til en dugnad. Det gikk til dels, og spesielt Reidar Gramstad og Øystein Sande skannet en høvelig del av årgangene av Postsjakk. Men jeg var nok mer opptatt av dette enn en del andre (ikke nevnt ved navn), og innså selv at det ble (for mye) mas fra min side.
På den annen side oppdaget Bjarke Sahl at jeg hadde «talent» for å gjennomføre slike drita kjedelige rutinejobber som det å skanne jo er. (Det er ikke uten grunn at jeg ble stormester i postsjakk :o) Så han dukket opp en dag med en svær kontorprinter som prompte ble installert på mitt kjøkken. Deretter så jeg meg ikke tilbake. Bjarke har også ansvaret for å legge ut materialet på hjemmesidene. Han har derfor vært og er viktig i dette prosjektet.
Med godt verktøy og litt erfaring var det ingen grunn til å vente lenger – alt jeg selv hadde ble skannet. Deretter ble NSFs tidsskrifthyller midlertidig tømt og digitalisert (alt er levert tilbake :o). Den store jobben var Norsk Sjakkblad. Fordi jeg ikke har hatt tilgang til alle originalene (NSFs samling er heller ikke komplett), er ikke samlingen fullstendig, selv om mye er gjort.
Jeg har altså fått/lånt materiale av Mella og Nordby, men også fra Stjernen sjakklubb, Espen Backe, Henrik Sjøl, Øystein Johnsen, Oddvar Aasen, Arne Zwaig. Per Arne Rindalsholt og Henning Wadd Hermansen.
Runar Mathisen, Per Lea og Øystein Sande har hver på sin kant ikke bare bidratt med materiale, men også selv skannet det – materiale som på vesentlige punkter har komplettert samlingen. Nevnes må også Lars Zwisler, en danske som har bygd opp en egen (høykvalitets!) digital samling av nordiske sjakktidsskrifter – han lot meg/oss få en god del av dette materialet . Nordisk Skaktidende (utg. 1929-30) er i sin helhet hans bidrag.
Espen Backe, Øystein Brekke, Widar Fossum og Øystein Johnsen har skrevet introduksjoner. Her gjenstår det mye, dvs. det er meninga at det skal være en form for innledning til hvert blad, pluss en sentral innledning. Det får komme etter hvert.
I tillegg har jeg «stjålet» arbeidet til andre der vi har kommet over det. Verst er det nok fra Tromsøs sider, der det meste allerede var på plass da jeg kom inn i bildet.(Tromsøs sider er etter min ringe oversikt Norges beste klubbhistoriske sider). Også Sjakkalen fra Follo og NTGs årbøker er nesten i sin helhet tatt fra deres hjemmesider. Forsøket på å skanne de tidlige årbøkene til NTG må sies å ha vært mislykket: Årbøkene gikk i stykker i innbindinga og måtte kastes samtidig som skanningene ikke ble bra nok.
Prosjektet er på langt nær ferdig, men det har i lengre tid stått i stampe på grunn av manglende tilgang på nytt originalmateriale. Det er delvis derfor det nå publiseres, i håp om at det kan føre til at flere som har slikt materiale kommer på banen (det er dessuten nå nok materiale til at alle som begynner å lese, ikke skal mangle fritidssysler i tida som kommer). Og dette er viktig: Det er ikke fordi offentlige bibliotek (f.eks. Nasjonalbiblioteket) har annet å foreta seg at disse tekstene ikke er digitalisert: Det er fordi de ikke har dem. Derfor er det viktig at dette materialet nå får en digital form før det ved et eller annet arveoppgjør eller flyttelass går tapt. Og: Det blir da ikke bare sikret for ettertida, det blir også gjort tilgjengelig på en helt annen måte enn til nå.
De store manglene er Norsk Sjakkblad, både hele årganger og enkeltnumre fra første halvdel av 1900-tallet, Sjakkrevyen i sin helhet (1925-26), Sjakk-Nytt 1943-45, jubileumshefter, programmer – og en mengde klubbaviser. Bortsett fra Tromsø og Gjøvik er det lite dekning utafor Oslogryta.(Gullaksen har bebudet at noe kan være i emning fra Bergen). Rett nok har sjakkspaltene i lokalavisene hist og her fungert som «klubbaviser», men mer enn det som til nå har kommet på bordet, eksisterer. Og også i Oslo-området er det mangler: Nordstrands avis, 1911, dessuten enkeltnumre fra flere andre. Og det er nok en del jeg ikke veit om.
Litt filosofering: Om en vil at noe skal skje/bli gjort, er det nesten alltid enkleste løsning å gjøre det selv. En kommer liten eller ingen vei med å kritisere andre for hva de ikke har gjort. Så helt fra jeg så behovet for et slikt prosjekt, har jeg sett etter mulige måter å virkeliggjøre det på. Jeg hadde ikke evnet å gjøre det helt alene. Heldigvis er det gjerne også slik at det er mulig å få hjelp. Det har jeg fått i så stor grad at det har vært mulig å komme dit vi er i dag.
Jeg har selvsagt gjort dette for min egen del – jeg vil ha permanent tilgang til disse tekstene og denne informasjonen. Men ikke bare – for det er på seg sjøl man kjenner andre: vi kan ikke få en offentlighet, en større krets med kjennskap til norsk sjakkhistorie før tilgangen til kildene har blitt lettere tilgjengelig. Og jeg liker å ha noen å samtale med om dette. Tenk om det kunne blitt diskutert om det var oppfinnelsen av sjakklokkene som dels var årsaken til at det ikke ble arrangert en eneste sjakkturnering her i landet på 1890-tallet (=ennå ingen sjakklokker) og dels årsaken til at det kom en rekke nye klubber i første tiår på 1900-tallet (sjakklokken kom). Med andre ord: Fins det grunnlag for å fremme en form for teknologisk determinisme som forståelse for deler av norsk sjakkhistorie? En av forutsetningene for en slik offentlighet er at kildene er såpass tilgjengelige at en større gruppe finner det regningssvarende å bruke tid på dem.
Jeg rekker dessuten ikke å fordype meg i alt, og absolutt ikke skrive om det. Så kanskje noen andre nå kan benytte den økte tilgjengeligheten til akkurat det? Så kan jeg lese en artikkel som oppsummerer noe jeg likevel ikke har hatt tid eller ork til å fordype meg i? «Norske Sjakktrekk» er et sjakkhistorisk storverk – men det er lite med kildehenvisninger. Om kritiske sjeler nå skulle ønske å sjekke en eller annen opplysning, ja så er muligheten til å gjøre det nå mye større, da det har blitt enklere for en rekke faktiske forhold (men ikke alle – Brekkes kilder er mer omfattende :o)
Forskningen på sjakkhistorie internasjonalt står nesten i stampe fordi samlere mer eller mindre har klart å monopolisere tilgangen til kildene. Forskerne måtte enten bosette seg i Philadelphia, den Haag eller Melbourne, der de store sjakkbibliotekene er, eller bruke en formue på reiser og kopier. Resultatet er at før Monté kom med sin bok i 2014, måtte man helst tilbake til Murrays verk (1913) for å finne en større historiemonografi av format. Nå kan det komme en revolusjon fordi Google har digitalisert mye av sjakkbiblioteket i den Haag. I den sammenheng blir det vi har bedrevet mer i det små.
Like fullt – vi har fortsatt en norsk offentlighet, også i sjakk: Det er noe traurig at få norske sjakkspillere veit hva Luzhins forsvar er, mens de uten videre kan ramse opp 10-15 åpningstrekk i avbyttevarianten i Caro-Kann. Antakelig uten å vite hvem hverken Caro eller Kann var. Selvsagt blir stillingen på brettet fattigere dersom man ikke veit hva en sjakkallegori er, og at livet på godt og vondt en gang ble sammenliknet med sjakk. Derfor er disse kildene nå tilgjengelige for alle.
Dette er skrevet ned stort sett etter hukommelsen, dvs. uten at detaljene er sjekket med det skriftlige materialet. Så det kan ha sneket seg inn feil, unøyaktigheter, overseelser og uteglemmelser. Men det skal være bedre enn ingenting.
Igjen, takk for oppmerksomheten,
Morten Lilleøren