Sjakken eller boklansering

VERDENSREKORD: Klokkeblindesimultan mellom GM Rune Djurhuus og IM Atle Grønn ble godt mottatt hos de mange frammøtte på boklansering for «Sjakken eller livet». (foto: Sylvia Johnsen)

Lansering av styreleders bidrag til bokflommen som kommer når vi nærmer oss november og VM-match fikk godt oppmøte, lokalet bognet av nysgjerrige sjakkspillere. Forfatter Atle Grønn kvitterte med verdens første klokkeblindesimultan!

Advarsel: Lenker i denne artikkelen er heftig besudlet av bokreklame!

Tirsdager pleide i riktig gamle dager å være en travel dag i Bogstadveien 30, og spillet dro langt inn i kveldsnatten, ofte som vorspiel til en tur på byen med øldrikking og annen visvas. I våre dager går klubbens fremste på boklansering for å høre IM Atle Grønn gi en bakgrunn til boken «Sjakken eller livet«, en utgivelse nesten uten sjakktrekk.

Det er grunn til å tro det kommer flere bøker om sjakk før VM-matchen i New York. Forlaget Vigmostad & Bjørke inviterer sjakkspillere til lanseringsfest i Ugla Bar 1. november. Eivind Riise Hauge har skrevet novellesamling med tittelen «Sjakknoveller».

Og enda mer ambisiøs er Arne Danielsen, som midtveis i VM-runden, på en fridag 19. november vil lansere en engelskspråklig bok i selveste «The Big Apple» med sin indiske medforfatter. Han har skrevet bok om Magnus Carlsen før, samt en nøkkelroman han ga tittelen «Åttenderaden» om hvordan det er å vokse opp i Oslo og spille sjakk med kameratene?

Måneden som kommer blir et spørsmål om: Sjakken eller boklansering? For Atle Grønn var det ingen tvil, de fremmøtte valgte en forfatter kjent for vittige observasjoner og presisjon i språket. Grundig og aldri gjenstand for noe tull.

Etter en rask blaing fant jeg bare en feil!

Han virket nesten skuffet der han bladde videre, Øystein Brekke må være å regne som norsk sjakks leksika og en uoffisiell professor i sjakk, og han har ikke lest en sjakkbok noensinne uten å finne noe.

Subjektiv sjakkhistorie og utrolige Carlsen

For en relativt ung mann som Atle Grønn, godt gift med to barn, er det en imponerende reise og antall år han har gjort. Atle Grønn mimrer fra opplevelser gjennom et liv fra unge år i barneskolen, til han endte som styreleder i OSS og professor i russisk.

Han tilbyr en personlig og høyst subjektiv reise gjennom sjakkhistorien. Således er boken et utmerket vitnesbyrd fra det som kanskje er siste generasjon sjakkspillere som lærte spillet gjennom bøker.

Jeg har med noen sjakkdiagram, men sjakk på TV og kommentering på NRK har lært meg at hvis det er med sjakktrekk går alt i surr.

Atle Grønn forklarer hvorfor boken har noen få (ca 100 sjakkdiagram) og ingen sjakknotasjon. I stedet viser brettene piler hvor spillet går. Ingen sjakktrekk er en sannhet med modifikasjoner, for i billedteksten på ett-og-annet brett står det en-og-annen trekk-kombinasjon.

Budskapet er først og fremst de små historiene, filosofier rundt det å leve og hva sjakk betyr i glede, smerte og livsanskuelse.

Når vidunderbarnet Magnus Carlsen begynte sine store mega-skritt til verdensherredømme betydde det slutten på sjakkredaktørens virke i Norges Sjakkblad. Atle Grønn gikk simpelthen lei av å skrive ordet utrolig.

Grønn ble spaltist i Dag og Tid der han har fulgt Carlsen til han ble verdensmester, og den historien preger selvsagt andre del av boken.

KRETI OG PLETI: Alle kom på boklansering når Atle Grønn sladrer om sjakk og livet. Her ser GM Simen Agdestein, WGM Olga Dolzhikova og WIM Ellen Hagesæther på et særs rørlig klokkeblindesimultan. (foto: Sylvia Johnsen)

Resultatet skal Atle Grønn ikke klage over, for boken har blitt strålende mottatt av Sjakkfantomet, som gir den terningskast seks, og vår egen Matt & Patt journalist Tarjei J. Svensen har behørig dekket boklanseringen i et intervju med Grønn. Joakim Berg har også gjort fine observasjoner i sin lesning av boken for Minervanett.

Verdensrekord?

Konferansier på boklanseringen var den ikke ukjente Hans Olav Lahlum, som startet seansen lik sin egen boklansering bare noen uker tidligere, han takket for klappingen på sitt eget vis til allmenn latter.

Lahlum stilte Grønn en rekke spørsmål, og han forsvarte fortellingene fra selskapet på 1970-tallet. Det var nok til at selskapets bloggredaktør kjøpte boken sporenstrek. Jeg pekte ganske snart på et bilde av Ole Christian Moen, som var på lanseringen med kone og bestevennene Gunnar Stake Larsen. Billedteksten var så god at den blir resirkulert i denne artikkelen.

GJENBRUKT BILLEDTEKST: Ole Christian Moen kom inn i lynsjakken i Oslo Schakselskap på 1960-tallet og har vært der siden. (foto: Sylvia Johnsen)

Med på boklanseringen kom også Per Egil Hegge, språkmannen som valgte livet, og jevngamle GM Rune Djurhuus som ganske sikkert har spilt nok partier med Grønn til en bok nummer to.

Mitt første parti med Djurhuus var på tredjebord på Ila skolelag, og jeg ville ha ham her fordi Rune var verdensrekord med 13 blindesimultan partier der Magnus har ti.

OPPVARMING: Lege  Brede Kvisvik på Team Carlsen forbereder VM-match i NYC med boklansering i Oslo. Hva han likte best får vi svar på i desember? (foto: Sylvia Johnsen)

Dermed satt de to i gang med blind for øynene å spille to lynsjakkpartier, til forsamlingens fornøyelse.  Partiene blir best glemt, og heldigvis ikke avsluttet før klokkeklaffen falt.

For den mer enn ivrige unge sjakkgutten Atle var det å lære russisk naturlig ettersom de beste teoribøkene kom derfra, og Henrik Wrangell fra skolelaget Ila satt på bakerste rad og tok æren for det valget når forfatteren forklarte yrkesvalget.

Uffja, det var min skyld. Vi skulle velge C-språk og jeg sa til Atle at en butikk på Majorstua hadde russiske sjakkbøker?

Skal vi tro Wrangell var det altså sjeldne sjakkperler i et antikvariat på Majorstua som var årsaken til at Norge fikk nok en professor i russisk.

Når presentasjonen av boken var over, signerte forfatteren kjøpte eksemplarer før gjestene til seansen gikk hjem, god tid før de ville gått hjem hvis de gjorde som i gamle dager og valgte sjakken.

Jeg husker nachspiel etter klubbspill i glansdagene som varte til onsdags morgen, og det er kanskje greit at unggutten Atle Grønn var for seriøs til å være med disse. Dem får jeg fortelle om i egen bok. NOT!